Kristendommen­ skal fortsette å prege Norge i ­århundrene som kommer

Foto: Cecilie V. Jensen

Å sikre at vi har fungerende trossamfunn og kirker, og likebehandling av disse, er en helt grunnleggende menneskerettighet. Men det betyr ikke at det er fritt frem.

I en liten anekdote fortalt av den amerikanske forfatteren David Foster Wallace, svømmer en ung fisk forbi en litt eldre en. Den eldste­ fisken spør høflig, hvordan er vannet i dag? Den yngste svarer: Hva i all verden er vann?

Kristendommen er allestedsnærværende

Litt slik er det med Norge og kristendommen. Det som er allestedsnærværende er det ikke alltid så lett å legge merke til. For selv om Norge er et stadig mer sekulært land og et mindretall selv av medlemmene i Den norske kirke tror på Gud, så er det norske samfunnet­ fortsatt grunnleggende preget av kristendommen. 

De mest åpenbare og synlige ­eksemplene på vår kristne arv er de fysiske sporene som omgir oss. Nesten 2.000 kirkebygg preger kulturlandskapet i hver eneste avkrok av vårt langstrakte land. For svært mange av oss er kirken arenaen for de viktigste markeringene i våre liv – enten det er snakk om fødsler, konfirmasjon, ekteskap eller dødsfall. Vi møter på kristendommen i flagget vårt, i grunnloven, i nasjonalsangen, i navnene vi gir barna våre. 

Sosialt sikkerhetsnett skapt av kristne ildsjeler

Enda viktig­ere er sporene kristendommen har lagt igjen – og fortsetter å skape – i kulturen­ vår og i fundamentet til det norske velferdssamfunnet. Kristne høytider og helligdager bestemmer når de fleste av oss jobber og når vi har fri. De verdiene vi bygger samfunnet vårt på, med omtanke for de svakeste, forvalteransvaret, og prinsippet om likeverd, har sin opprinnelse i kristendommen.

Mange av de ­sosiale ordningene vi kjenner i dag ble startet av frivillige,­ nærmere­ ­bestemt kristne miljøer. Det var kristne ildsjeler som frivillig startet barnehjem og eldreomsorg – ikke politikere. Slik ble vårt sosiale sikkerhetsnett bygget nedenfra. Og uansett hva man måtte mene om det teologiske grunnlaget, er forestillingen om arvesynd en viktig innsikt i menneskesinnet.

Religionsmangfold

Samtidig er det selvsagt riktig at kristen tro og tradisjon ikke er like suveren som den en gang var. Ikke bare er det færre som tror, men det er stadig flere nordmenn som tror på andre guder enn den kristne. Og av de som er kristne er det stadig flere fra andre tradisjoner­ enn den lutherske. Den protestantiske,­ kristne tradisjonen i Norge har blitt komplimentert – eller fått konkurranse fra, om man vil – andre ­tradisjoner og religioner.

Det har vært del av en grunnlegg­ende forandring Norge har gått igjennom de siste tiårene. Det er en ­utvikling Norge egentlig har håndtert ganske godt. Samfunnet har fortsatt å være fredelig, stabilt og tillitsfullt. Statsstøtten til tros- og livssynssamfunn har blitt tilpasset det nye mangfoldet, slik at alle kan utøve sin religion på en likeverdig måte.

Vi har også funnet en god løsning for Den norske kirke, som to tredjedeler av oss fortsatt er medlem av. Mange tok kontakt med meg da jeg som stortingsrepresentant og parti­leder støttet endringene i Grunn­loven som skilte stat og kirke i 2012. De mente det å skille de to fra hver­andre var både gudløst og historieløst.

Sannheten er at det var er godt eksempel på det konservative idealet­ om å forandre for å bevare. Slik Norge hadde utviklet seg var det ikke lenger naturlig, eller mulig, å videreføre en statskirke. Men Grunnloven slår fortsatt fast at Den norske kirke «forblir Norges folkekirke», og som en formulering i Høyres program sier: Kirken er skilt fra staten, men ikke fra norsk kultur og tradisjon.

Overgrepene enkelte homo­file har blitt utsatt for

I et samfunn som det norske er det ikke mer riktig å finansiere politiske partier enn det er å finansiere trossamfunn. Ivaretakelsen av institusjonene, sikre at vi har fungerende trossamfunn og kirker, og likebehandling av disse, er en helt grunnleggende menneske­rettighet. Det betyr selvfølgelig ikke at det skal være fritt frem.

For meg er det åpenbart at du ikke kan ha trossamfunn som oppmuntrer til straffbare handlinger. Enten det er snakk om tvangsekteskap, politisk- eller religiøs voldsbruk, eller å behandle folk for sin seksuelle legning på måter som skader dem. Overgrepene enkelte homo­file har blitt utsatt for av mennesker som hevder å utføre Guds vilje, er uakseptable og, jeg vil mene, ulovlig. Det mener jeg vi må se nærmere på. 

Samtidig er jeg skeptisk til å forby alt jeg misliker så lenge det ikke er snakk om tvang og maktmisbruk. Vi må tåle at minoriteter – enten de er kristne, muslimske eller sekulære – har meninger og teologiske standpunkt som strider mot de rådende samfunnsnormer og som går på tvers av våre likestillingsidealer. Faktisk ligger det i sakens natur at minoriteter vil stå for ting som er upopulære i storsamfunnet.  Det skal derfor tungtveiende grunner til, slik som hensynet til barn og unge, om vi skal forsøke å detaljregulere trossamfunn, enten det er gjennom lov eller gjennom å true med å kutte statsstøtten.

Steinkorset på Kvitsøy

Andelen av oss som tror, er lavere enn tidligere. Samtidig ser vi hvor viktig gudshus og trossamfunn er for oss når vi gjennomgår vanskelige tider i livet. Slik som 22. juli var for Norge som nasjon, og slik som dødsfall i nær familie kan være for hver enkelt av oss. Religion er noe vi omgir oss med hver dag. Sånn er det også ytterst på Kvitsøy i Rogaland. Der har det stått et steinkors i over 1.000 år.

Det har vært, er, og vil fortsette å være, et landemerke­ for sjøfolk og fastboende. Høyre ønsker at på samme måte som det ensomme steinkorset preger landskapet i havgapet på Sør-Vestlandet, skal kristendommen fortsette å prege Norge i århundrene som kommer.

(Innlegget ble opprinnelig publisert hos avisen Vårt Land. )

Vi kan aldri ta friheten for gitt

Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

En hel generasjon har vokst opp etter Berlinmurens fall for 30 år siden. En mur som i flere tiår hadde delt Europa. Det var dette Europa jeg ble født inn i.

I dag kan vi alle reise fritt mellom de fleste land i Europa, på tvers av det gamle øst-vest-skillet. Det kunne vi ikke for 30 år siden.

Alle europeiske land har forpliktet seg til å respektere demokratiet, menneskerettighetene og rettsstaten. Det hadde de ikke gjort for 30 år siden. Levestandard og levealder er økt i våre østlige naboland som er blitt en integrert del av Europas og verdens økonomi. Til tross for krefter som spiller på opplevd misnøye i mange europeiske land. Til tross for utfordringene vi står overfor, må vi ikke glemme hvilken enorm betydning det som skjedde for 30 år siden fortsatt har for oss alle.

Berlinmurens fall 9. november 1989 vil for alltid være symbolet på en historisk vidtfavnende frihetsutvidelse i Europa. Der og da mistet kommunismen sitt jerngrep over befolkningen i Sentral- og Øst-Europa. Tusenvis av menneskers kamp for frihet og politiske rettigheter var kronet med seier.

Likevel var det mange som var usikre på hva som nå ville skje. Hvordan ville Europa bli? Hva ville skje med Sovjetunionen? Og hvordan ville det påvirke Norge? Selv ble jeg oppnevnt til Kåre Willochs forsvarskommisjon i 1990. Sammen besøkte vi Nato-hovedstedene og Moskva for å bedre forstå de forsvars- og sikkerhetspolitiske implikasjonene av murens fall.

Det vi så var at 9. november hadde lagt grunnlaget for en utvidelse av friheten i hele Sentral- og Øst-Europa som få hadde trodd på. Frihetens fremste garantist og verdens sterkeste forsvarsallianse, Nato, ble videreført og fikk nye oppgaver. Tidligere kommuniststater søkte og fikk sikkerhetspolitisk forankring og trygghet i alliansen. USA ble med i den videre utviklingen av europeisk sikkerhetspolitikk. Samtidig sluttet etter hvert hele den tidligere østblokken, inkludert Russland i 1996, seg til Europarådet. De forpliktet seg dermed blant annet til å praktisere Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og gi borgerne sine mulighet til å klage inn sine saker til den tilhørende domstolen.

Murens fall var også en seier for det tyske folk. Et folk som nesten i et halvt århundre hadde vært splittet mellom øst og vest, frihet og undertrykking, diktatur og demokrati, sosialisme og markedsøkonomi, kunne samles i ett land på frihetlige verdiers grunn. Daværende forbundskansler Helmut Kohl fikk rett i at «vårt land vil med sin gjenvunne nasjonale enhet tjene freden i verden og fremme europeisk enhet», som han sa på gjenforeningsdagen 3. oktober 1990. Tyskland er nå Norges viktigste partner i Europa.

Samtidig med dette fikk vi et sterkere europeisk fellesskap da EF ble til EU gjennom Maastricht-traktaten av 1991. Dette la grunnlaget for den store utvidelsen av EU i 2004, da ti nye land med 75 millioner innbyggere sluttet seg til. Senere, i 2007 og 2013, kom tre andre land og nye 30 millioner innbyggere til.

På samme måte som i etterkrigstiden ble tettere økonomisk samarbeid brukt til å styrke samarbeidet om menneskerettigheter, demokrati, og institusjonsbygging i nye land. Det var ikke en selvfølge at tidligere kommunistiske stater skulle ha frie valg og bli liberale demokratier, og noen har fortsatt utfordringer, men utviklingen gikk i riktig retning. Utsiktene til Nato- og EU-medlemskap har grunnfestet disse verdiene enda sterkere.

(Innlegget ble opprinnelig publisert i Bergens Tidende 9. november 2019.)

Høyres nye ideer og bedre løsninger

I dag er det 6 år siden min regjering ble etablert. En Høyre/FrP-regjering med samarbeidsavtale med KrF og Venstre i Stortinget. Mye har skjedd i disse årene.

I 2013 gikk Høyre til valg på nye ideer og bedre løsninger. Vi så at helsekøene var for lange, at bedre organisering i helsevesenet ville gi pasientene et bedre tilbud, og at pasientene måtte få større valgfrihet. Vi så at norsk skole kunne bli enda bedre, at lærerne måtte bli flinkere i de fagene de underviste i for at elevene skulle lære mer i skolen, og vi lovet et lærerløft som inneholdt videreutdanning, skjerpede kompetansekrav, femårig lærerutdanning, karriereveiledning og skjerpede inntakskrav til lærerutdanningen.

Vi så at nye arbeidsformer i transportsektoren var nødvendig for å bygge mer vei raskere, men også sammenhengende og delt istedenfor stykkevis og delt. Vi lovet en politisatsing, og ikke minst å bedre rammebetingelsene for bedriftene gjennom lavere skatter og en storstilt satsing på forskning og utvikling.

Vi så en stadig sterkere todeling av norsk økonomi. På den ene siden stod oljerelaterte næringer stimulert av stigende oljepriser og næringer som slet med et høyt kostnadsnivå og tøff konkurranse om kapital og arbeidskraft på den andre siden. Vi så mangel på riktig kompetanse, og svake resultater innenfor høyere utdanning.

Regjeringen har levert på alle disse områdene

Ventetidene har gått ned med 16 dager og det står i dag 60 000 færre i helsekø enn det gjorde i 2013. Vi har innført pakkeforløp for kreft som gir pasienter og pårørende en bedre hverdag, nye pakkeforløp for rus og psykisk helse som gir bedre behandling og mer forutsigbarhet, og vi har innført et eget pakkeforløp for hjerneslag. Og nå får pasienter innenfor blant annet rus- og psykiskhelsevern velge behandlingssted selv.

Hver dag arbeider vi for å skape det vi kaller Pasientens helsetjeneste. – hvor ingen beslutninger om deg, skal tas uten din deltakelse.

Vi har gjennomført lærerløftet. Nye Veier og Jernbanereformen gir bedre tilbud til en lavere kostnad. Neste år når vi målet om to politifolk per 1000 innbygger, det nye beredskapssenteret vil stå ferdig, og nesten hver dag kan vi lese i avisen at politiets arbeid mot vold og overgrep mot barn avslører overgripere som før ikke ble sett.

Raske endringer krever nye tiltak

Når man sitter i regjering må man være forberedt på at verden kan snus på hodet og prioriteringene må bli en annen. Det skjedde i 2014 og 2015. Da opplevde vi et kraftig oljeprisfall som berørte tusenvis av folk og familier. Det gjorde sterkt inntrykk på meg å se hvordan et dramatisk skifte i økonomien kunne snu så raskt opp-ned på livet til folk, ikke minst på Vestlandet. Folk som en dag ble sendt ut på plattform, ble dagen etter sendt ut i arbeidsledighet. Tusenvis av folk ville jobbe, men jobbene deres fantes ikke lenger.

Med sterke økonomiske tiltak og pågangsmot og omstillingsvilje blant de rammede kom vi oss gjennom tilbakegangen. Men sjokket i oljeøkonomien understreket behovet for at Norge trengte flere ben å stå på.

På nesten samme tidspunkt fikk vi også en europeisk flyktningkrise som krevde at vi og kommunene mobiliserte ressurser og etablerte nye mottak. Vi strammet samtidig inn i asylpolitikken. Våre og de europeiske tiltakene bremset tilstrømmingen. Siden den gang har vi flyttet fokuset til å handle om integreringsspørsmålene, og nå jobber vi med et integreringsløft. Vårt mål er at våre innvandrere skal raskere ut i jobb og få den kunnskapen og erfaringen de trenger for å mestre livene sine i Norge.

Økt vekst

I dag er ledigheten i Norge lav og næringslivet opplever økt vekst og optimisme. Denne oppgangen skjer på tross av at investeringene i petroleumsindustrien falt fem år på rad i etterkant av oljeprisfallet. Nå investeres det mer, og selv om olje- og gassindustrien vil være viktig for Norge i mange år fremover. Har flere andre næringer blitt viktige for vår verdiskapning. Bedriftsinvesteringene i Fastlands-Norge er høyere enn på ti år.

Dette har ikke skjedd av seg selv. Samspillet mellom politikk, akademia og næringsliv gir resultater:

  • Sjømatindustrien vokser og eksporterer for større beløp enn noen gang
  • Reiselivet går så det suser
  • Samferdselsbudsjettet er økt med over 80 % siden 2013 – Aktivitetsplikten har fått flere fra NAV over i aktivitet og jobb 
  • Fraværsgrensen har ført til at fraværet i videregående skole har gått ned
  • Rekordmange yrkesdagelever får læreplass, og lærere som har fått videreutdanning sier det har gjort dem til bedre lærere
  • Flere kjøper lav- og nullutslippsbiler

Omstilling

Den store diskusjonen i Norge er fortsatt hva vi skal leve av etter oljen. Jeg mener vi fikk noe av svaret på dette da oljeprisen falt kraft i 2014. Folk brettet opp ermene, mange byttet jobber, og flere skapte sin egen arbeidsplass. At vi etter finanskrisen i 2008 og oljeprisfallet i 2014 fortsatt har så lav arbeidsledighet tyder på at vi nordmenn er gode på omstilling. Det lover godt i møte med noen av de utfordringene vi ser ligger foran oss.

Med teknologiutviklingen vil folks utdanning og kompetanse raskere bli utdatert i fremtiden. Hvis flere skal ha mulighet til å delta og bidra må vi investere mer i mennesker. Vi må tenke nytt om å fornye kompetansen slik at ingen i vårt arbeidsliv går ut på dato. Alle har noe å bidra med.

Jeg er stolt over de resultatene vi har fått til, men vi har mange gode ideer for fremtiden. Fortsatt skal det investeres i mennesker, bedre offentlige tjenester og vi skal skape flere lønnsomme jobber – det står i sentrum for vår politikk.

Språk og utdanning er nøkkelen til jobb og deltakelse

Foto: Cecilie V. Jensen

Målet for regjeringens integreringsløft er at vi får flere innvandrere inn i utdanning eller jobb og ut i samfunnet.

Mye går bra i norsk integrering, men nå hever vi listen ytterligere. Norskopplæringen skal bli bedre og flere skal få formell utdannelse.

Mange innvandrere legger ned stor egeninnsats for å nå sine mål. For noen uker siden fortalte TV2 om Mohammed, en ung mann som kunne flere språk da han kom til Norge fra Syria. Mens han ventet på oppholdstillatelsen startet han på egenhånd å lære seg norsk, og fordi han raskt ville videre startet han å ta et norsk vitnemål på en privat videregående skole mens han satt i mottak. Denne høsten startet Mohammed på medisinstudiet i Oslo, bare fire år etter at han kom i hit for første gang.

Det er imponerende. Men samtidig viser Mohammeds historie at vi må bli enda bedre til å se kompetansen og evnene til de som kommer hit. Vi må ha tilbud som er fleksible, slik at de kan tilpasses den enkelte.

Utfordringene på integreringsfeltet er velkjente: For få innvandrere kommer seg i arbeid og utdanning. Ikke alle lærer seg godt nok norsk til å delta i samfunnslivet.

Dette har regjeringen tatt tak i. Språk er en viktig nøkkel i integreringsarbeidet. Derfor skal språkopplæringen starte i mottak. Det er viktig å komme raskt i gang fordi å snakke og forstå norsk er avgjørende for å delta i samfunnet.

Vi har endret bosettingspolitikken. Nå bosetter vi primært flyktninger i kommuner som har gode resultater fra introduksjonsprogrammet, og hvor det er gode muligheter til utdanning og jobb. Kampen mot negativ sosial kontroll er trappet opp. Det er ansatt flere minoritetsrådgivere ved norske skoler som skal gi hjelp og støtte til ungdom som står i et vanskelig krysspress.

For noen uker siden la regjeringen frem forslag til ny integreringslov. Det er den største endringen i norsk integreringspolitikk siden Bondevik II-regjeringen i 2003. I den tiden etablerte vi et eget integreringsapparat, innførte rett og plikt til norskopplæring og en egen introduksjonslov. Med loven fulgte også en rett og plikt til deltagelse i introduksjonsprogram. Det var en milepæl i norsk integreringspolitikk. Introduksjonsprogrammet har sørget for at tusenvis av innvandrere har fått norskopplæring og arbeidstrening. Mange har fått jobb etter endt program. 

Med den nye loven tar vi fatt på et nytt kapittel i norsk integreringspolitikk, og igjen er det en borgerlig regjering som går foran. Loven skal bidra til en kraftig forbedring av tilbudet vi gir til innvandrere og flyktninger som kommer til Norge. 

Vi må ha tilbud som i større grad er tilpasset de som kommer til Norge.

For eksempel skal en 18 år gammel jente fra Syria, som på grunn av borgerkrigen ikke har fått gå på skole, få grunnutdanning. Men vi må også kunne gi et godt tilbud til hennes ingeniørutdannede far. De har ulike behov. Skal vi lykkes med å tilpasse tilbudet må vi starte med kompetansekartlegging og karriereveiledning. Deretter skal det lages en plan som er skreddersydd til den enkeltes behov, og en kontrakt med mål og forventninger.

Kan du ikke godt norsk er det vanskelig å få jobb. Det er også vanskelig å følge opp barna på foreldremøte eller fotballtrening. Derfor vil vi styrke norskopplæringen og erstatte kravet om et visst antall timer med et ferdighetsmål. I tillegg skal det innføres kompetansekrav for lærere som underviser i norsk etter integreringsloven. Målet er å lære seg godt nok norsk til å kunne delta fullt ut i dagliglivet og i arbeidslivet.

Mange innvandrere som har fått en fot innenfor på arbeidsmarkedet er sårbare fordi de mangler formell kompetanse. Derfor vil vi at flere skal få muligheten til ta videregående opplæring og fagbrev. De som ikke har fullført grunnopplæring skal få mulighet til det, for eksempel gjennom kombinasjonsklasser.

Bærebjelken i den nye integreringsloven er en tydelig satsing på utdanning, kvalifisering og kompetanse. Den innebærer store endringer i hvordan det jobbes med integrering lokalt. Integreringen starter i de små fellesskapene, i hverdagen ute i lokalsamfunnene. Derfor er dette en reform som krever lokal forankring og lokalt engasjement. Den vil kreve mye av kommuner og fylkeskommuner, og den vil kreve mye av hver enkelt.

Men om vi lykkes er gevinsten stor: Alle som kommer til Norge skal få mulighet til å lære språket, få seg en jobb og skape et godt liv for seg og sin familie.

Vi trenger flere suksesshistorier som den om Mohammed. Det er avgjørende for både den sosiale og økonomiske bærekraften til samfunnet vårt fremover.

(Denne teksten ble først publisert på DN.no)

Stans utslippene, ikke utviklingen

Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

Klimaendringer, tap av natur og forurensning av havene er de tre store miljøutfordringene i vår tid. Vitenskapen er klar. Vi har dårlig tid. Derfor må verdens land redusere klimautslippene, ta bedre vare på naturen og skape en sirkulær økonomi innenfor naturens tålegrense.

I et innlegg i VG 23. september gir WWF-leder Bård Vegar Solhjell oss noen utfordringer. Jeg deler hans analyse av at miljøspørsmål legger nye premisser for all internasjonal politikk.

Senest denne uken fikk vi en ny klimarapport fra FN. Den føyer seg inn i rekken av rapporter som alle understreker alvoret – de menneskeskapte klimaendringene er blant de største utfordringene verden står utenfor. Greta Thunbergs sinne er berettiget, og vitenskapen hun viser til er korrekt. Vi som er politiske ledere i dag må ta ansvar på vegne av både hennes og fremtidige generasjoner. Om vi klarer å få til endring raskt nok, er det vi vil bli målt på i uoverskuelig fremtid.

Derfor har Norge svart på utfordringen fra FNs generalsekretær og kommet med nye initiativer som skal bidra til bedre forvaltning av både hav, skog og annen natur. Vi er ett av få land som har sagt at vi vil forsterke klimamålet vårt. Vi vil også doble støtten til Det grønne klimafondet.

Norge skal fortsette å lede an i arbeidet med å ta vare på regnskogen. Verdens regnskog er både lager for enorme mengder klimagasser og hjemmet til opp mot 80 prosent av landjordas dyre- og plantearter. Bedre beskyttelse av regnskog og en mer bærekraftig arealbruk, der naturen ikke bygges ned, utgjør opp mot en tredjedel av løsningen for å nå klimamålene. I New York undertegnet Norge en ny avtale om bevaring av regnskog med det sentralafrikanske landet Gabon. Vi innfridde også et løfte om utbetaling til Guyana i Sør-Amerika. Guyana og Gabon har begge over 85 prosent skogdekke og er avgjørende land for å bevare regnskogens rike artsmangfold.

Globale utfordringer løses ikke i isolasjon. Derfor er internasjonalt samarbeid en bærebjelke i min regjerings klima- og miljøpolitikk. Samtidig trenger vi lederskap for å sikre økte ambisjoner og synliggjøre resultater.

Norge har tatt en lederrolle for å oppnå en mer bærekraftig forvaltning av verdens hav. Høynivåpanelet for en bærekraftig havøkonomi, som jeg leder, la denne uken fram en omfattende rapport og opprop for klimahandling. Havbaserte næringer og tiltak kan stå for over 20 prosent av de utslippsreduksjonene som er nødvendige for å nå Parisavtalens 1,5-graders mål. Norge er ett av få land i verden som har lyktes med å forvalte havområdene våre på en bærekraftig måte, der høsting av naturressurser ikke går på bekostning av økosystemene i havet. Denne kunnskapen ønsker vi å dele med andre havnasjoner. 

Vi har ikke bare store utfordringer knyttet til klima, det har vi også knyttet til natur. Dyr, planter og økosystemer forsvinner i et tempo vi ikke før har sett i menneskets historie. En million arter er i fare for å utryddes. Vi henter ut stadig mer mat, energi og materialer fra naturen, for å dekke et økende forbruk til en voksende befolkning. Vi har ingen erstatninger for det som nå går tapt. Men det er grunn til håp: En ny rapport fra koalisjonen for mat og arealbruk viser at det er mulig å produsere nok mat til alle og samtidig spille på lag med naturen. Men vi må gjøre det på nye måter, blant annet ved å spise mer plantebasert kost og redusere matkasting.

Neste høst skal verdens land møtes i Kina for å bli enige om et nytt globalt rammeverk for bevaring av naturen på partsmøtet om biologisk mangfold – en naturens Paris-avtale. Norge er aktiv i denne prosessen. Klima- og miljøministeren er president for FNs miljøforsamling, og har en lederrolle i diskusjonen om hvordan vi kan øke vår kollektive innsats frem mot toppmøtet i Kina i 2020.

De store miljøspørsmålene er grenseoverskridende. Derfor må de løses i fellesskap mellom landene i verden. Norge er både en aktiv deltaker og initiativtaker. Det skal vi fortsette å være.

Dette innlegget ble først publisert i VG.

Godt valg!

Foto: Cecilie Victoria Jensen.

I morgen er det valg. Vi har vært gjennom en spennende valgkamp, men litt i skyggen av de store nasjonale sakene er det kanskje lett å glemme hva dette valget egentlig handler om: De lokale kandidatene, de lokale sakene og hvordan du vil ha det i din kommune. 

De siste ukene har jeg reist enda mer rundt i landet enn jeg pleier. Det har vært både gøy og lærerikt, fordi jeg får se de gode ideene og løsningene som finnes rundt omkring i kommunene. Jeg har også fått møtt mange lokale Høyre-kandidater som bruker tiden sin på å gjøre kommunen de bor i, litt bedre. Det er de som er viktige på mandag, og de neste fire årene.

Harald Furre er ordfører i Kristiansand og Høyres ordførerkandidat. Foto: Cecilie Victoria Jensen

I Kristiansand handler valget om Harald Furre skal fortsette som ordfører. Harald vil at nye Kristiansand skal bli Norges beste kommune å bo i. Da jeg var på besøk hos ham forrige uke fikk jeg høre mer om hans planer for å heve kvaliteten på SFO-tilbudet. I samarbeid med idretten og frivilligheten skal det bli mer aktivitet og lek. Samtidig som Harald tar disse grepene lokalt har regjeringen varslet at vi i neste års budsjett vil innføre billigere SFO for familier med dårlig råd.

Harald Victor Hove stiller til valg for Høyre i Bergen, og er vår byrådslederkandidat. Foto: Cecilie Victoria Jensen

I min hjemby, Bergen, er det Harald Victor Hove og Hilde Onarheim som topper Høyres liste. De sier nei til bybane over Bryggen, ja til rabatt for familier i bomringen, vil halvere eiendomsskatten i byen og løfte elevene i skolen. Det skal bli mer aktivitet i eldreomsorgen, der færre er ensomme og flere kan bo hjemme så lenge de ønsker. Kommunens innkjøp skal bli grønnere. Jeg er sikker på at Bergen blir bedre med Harald og Hilde ved roret. Derfor er jeg i Bergen i dag for å banke dører og stå på stand på Ulriken og Skansen.

Valget i Trondheim blir spennende! Her er jeg med Høyres ordførerkandidat Ingrid Skjøtskift. Foto: Cecilie Victoria Jensen

Valget i Trondheim ligger an til å bli en thriller. Der kan Ingrid overta styringen av byen etter 16 år med Arbeiderpartiet. Hvis Ingrid får velgernes tillit har hun lovet å bygge en ny ishall på Dalgård, bevilge en «kunnskapsmilliard» for å gjøre trondheimsskolen til Norges beste, legge ny asfalt i Kvenildveien, og tilby sommerskole før skolestart til dem som sliter med språket. Nasjonalt har Høyre har lovet at 5000 flere skal fullføre videregående skole hvert år innen 2025. Da er det godt for meg å vite at vår ordførerkandidat, Ingrid Skjøtskift, vil satse på skolen i Trondheim. Trondheim er en kunnskapsby, og da mener Ingrid at kommunen må ha høyere ambisjoner enn en skole som leverer resultater midt på treet.

I Haugesund er det Harald Lønning som er Høyres ordførerkandidat. Foto: Cecilie Victoria Jensen

Jeg har også to ganger vært på besøk hos Harald Lønning i Haugesund, som tror at muligheter skapes sammen. Han vil ta tilbake byen, og skape en kommune som bekjemper forskjellene i skolen, tilbyr aktivitet og valgfrihet i eldreomsorgen for blant annet å forhindre ensomhet, kutter i utslippene og forenkler kommunale prosesser.  

Hans Petter Kvaal er Høyres ordførerkandidat i Tromsø. Foto: Cecilie Victoria Jensen

En av sakene som har rørt meg mest i valgkampen har vært historiene om menneskene som mister retten til fritt brukervalg i Tromsø. Om du bor i Tromsø handler derfor dette valget om du vil at Hans Petter Kvaal skal bli ordfører. Da skal innbyggerne få tilbake det hjemmehjelpstilbudet de var så fornøyd med, uavhengig av tykkelsen på lommeboken. For Hans Petter synes det er urettferdig at det bare de som har råd til det skal kunne velge et annet tilbud enn kommunens. Med fritt brukervalg vil alle få mulighet til å velge det tilbudet som passer best for dem – på kommunens regningen.   

Valget handler også om at Hof, Holmestrand og Sande skal bli en ny og spennende kommune. Der stiller Alf Johan Svele til valg som Høyres ordførerkandidat. For selv om vi nasjonalt har snakket mye om de store veiene og kollektivtilbudene i landet vårt, handler valget i nye Holmestrand også om hvorvidt den kommunale veien fra Sjøskogen til Kleivan blir bygget. Det vil Alf Johan.

I Gjøvik setter Høyres ordførerkandidat, Anne Bjertnes, læringsmiljø og oppvekstmiljø for våre barn og unge øverst på prioriteringslisten. Du bør stemme på Anne om du vil ha økt valgfrihet og kvalitet i omsorgen gjennom å slippe flere gode krefter til. Bor du i Gjøvik bør du stemme på Anne om du vil ha klimatiltak som virker, og om du vil at utviklingen av næringslivet i kommunen skal ha en bærekraftig vekst.

Valget i Oslo ligger an til å bli jevnt. Det er Eirik Lae Solberg som er Høyres byrådslederkandidat i hovedstaden. Foto: Cecilie Victoria Jensen

I Oslo er det Eirik Lae Solberg fra Høyre som kjemper mot Raymond Johansen om å bli hele Oslos byrådsleder. Vinner vi tilbake Oslo skal alle som begynner på videregående selv få velge hvilken skole de vil gå på. Eirik mener at det viktigste vi kan gjøre for å hindre at noen faller utenfor, er å sørge for at alle barn og unge i Oslo har en trygg oppvekst. Da må Osloskolen fortsette å være landets beste skole, slik at alle barn får de samme mulighetene til å lykkes.

I Moss møtte jeg Harald Fløgstad som jobber for at RV19 skal i tunnel mellom fergeleiet og E6. I Melhus traff jeg Stine Estenstad som fortalt om sine planer for en bedre eldreomsorg med hverdagsrehabilitering og velferdsteknologi. Hvis Oddvar Møllerløkken vinner valget på Lillehammer skal han få på plass et fleksibelt barnehageopptak i kommunene og skape en skole med mer kunnskap og mestring. På Senja skal Geir-Inge og hans lag prioritere bedre næringsveier, et fulltids- og profesjonelt brannvesen, og tidlig innsats i skolen.

Valget på mandag handler om du vil ha en ordfører fra Høyre. En ordfører som vil jobbe for løsninger for mer kunnskap i skolen, kvalitet og valgfrihet i omsorgen, ren luft og JA-kommuner som bidrar til å skape trygge jobber.

Det er disse folkene, og de nære tingene dette valget handler om.

Husk å bruke stemmeretten din. 

Godt valg! 

135 år med å forandre for å bevare

Høyre feier 135 år som parti. Det er en frisk og vital 135-åring, som i dag kan feire et langt engasjement for enkeltindivider, frihet og rettferdighet. Vårt politiske prosjekt har hele veien vært et samfunn som fanger opp de som faller utenfor, og hvor mennesker skal ha størst mulig makt over eget liv – et samfunn med muligheter for alle.   

Vi hadde ikke overlevd som landets nest eldste parti om vi ikke fulgte med i tiden, og hadde løsninger på aktuelle problemstillinger. Vår 135-årsdag er en god anledning å minne om hvordan Høyres sosiale og liberale konservatisme har bidratt til å forme det moderne Norge.

Ethvert demokratisk samfunn trenger et borgerlig parti. Det finnes ikke noe konservativt ideal om hvordan det perfekte samfunn skal se ut. I stedet holder vi fast på enkelte verdier, slik som troen på enkeltindividets egenverdi, mål om maktspredning og ønske om å la samfunnet bygges opp nedenfra. Vi tar utgangspunkt i hvordan samfunnet er, hva som fungerer, og hva som bør forandres for at disse verdiene skal kunne bestå. 

Helt siden Høyre ble stiftet i 1884 har vi vært for de viktigste reformene som har formet det Norge vi kjenner. Høyre innførte ulykkesforsikring for fabrikkarbeidere i 1894. Avskaffelse av barnearbeid ble igangsatt av det konservative ministeriet Selmer i 1883, sykeforsikring ble innført med vår støtte i 1907, det samme ble alderstrygd etter et prinsippvedtak fra Høyre i 1923.

Vi støttet forslag om universell barnetrygd i 1946. Folketrygden var de vi som innførte i 1967. I tillegg må vi nevne at Høyre støttet mange av de andre store velferdsreformene, slik som innføring av alderspensjon, utvidet arbeidstilsyn, åttetimersdagen og sosial boligbygging.

Det er ikke uten grunn at en av oss (Willoch) i boken Strid og samarbeid skriver at: «utvikling[en] av den norske velferdsstaten siden 1890-årene har vært et fellesprosjekt». Det samme kan sies om utviklingen av velferden i årene etter krigen. Ingen parti bør prøve å ta det meste av æren for disse fundamentale fremskrittene alene. Men Høyre har gitt sine viktige bidrag til dem. 

På andre viktige politikkområder har Høyre vært avgjørende. Mye av det vi tar for gitt i dag, ville knapt ha vært mulig uten vårt påtrykk. Det gjelder for eksempel liberalisering av åpningstider i butikker, eller oppheving av NRKs kringkastingsmonopol. Liberaliseringer av boligmarkedet har bidratt til at så mange i Norge i dag eier sin egen bolig. Faktisk har vi den høyeste andel unge boligeiere i Europa!

I regjering fortsetter vi vår reformtradisjon til innbyggernes beste. Kommunereformen vil føre til større og sterkere enheter med mulighet for å gi et bedre tjenestetilbud til befolkningen. Politireformen gir et politi som er i stand til å takle et nytt og endret kriminalitetsbilde. Innen helse har vi innført fritt behandlingsvalg mellom offentlig og private tilbydere, samt innført pakkeforløp for flere sykdommer og lidelser. Ventetidene er kraftig redusert. Opprettelsen av Nye Veier sørger for fortgang i utbygging av større hovedveisystemer. Endringer i arbeidsmiljøloven styrker arbeidslinjen og gjør det enklere å komme i jobb. Vi har fortsatt med å styrke skolen som læringsarena, gjennom lærerløft og større vektlegging av faglig innhold.

I årene fremover må vi gjøre endringer av hensyn til klima og miljø, økonomisk og sosial bærekraft og fremtidige generasjoners velferd. Vi vil gjøre Norge til et lavutslippssamfunn innen 2050. Vi skal stoppe utslippene, men ikke utviklingen. Norge skal være et foregangsland i utviklingen av en grønn økonomi som utnytter ressursene bedre.

Utbredelse av kunnskap gir maktspredning i samfunnet og trygghet. Vi må ha en kunnskapspolitikk som får flere til å fullføre skolen, men også bidrar til å gi alle det de trenger for å kunne møte nye krav i arbeidslivet. Vi skal øke gjennomføringen i videregående med 5.000 hvert år frem mot 2025, blant annet ved å få flere lærere i skolen med faglig fordypning, innføre nye læreplaner og omstrukturere yrkesfagene.

For å beholde et arbeidsliv med lav ledighet og høy sysselsetting må det skapes nye lønnsomme arbeidsplasser i fastlandsøkonomien. Derfor må vi fortsette å gjøre det mer lønnsomt å investere i norske arbeidsplasser. Flere må også delta i arbeidslivet, slik at vi har mulighet til å hjelpe dem som virkelig har behov for stønader.

Hensikten er ikke å forandre Norge, men å tilpasse Norge en ny virkelighet. I årene fremover kommer digitalisering, demografiske endringer og ny teknologi til å forandre samfunnet mer enn vi kan ane. Derfor jobber vi nå med å gjøre de nødvendige forberedelsene for at Norge skal være best mulig rustet for denne fremtiden.  

Vi mener ingen er bedre i stand til denne oppgaven enn et gammelt parti, som fortsatt etter 135 år har gjenkjennelige verdier og som kan se tilbake på en historie hvor vi har spilt en avgjørende rolle i å forme Norge. Den viktigste ressursen er like fullt vår ubendige tro på Norges og enkeltmenneskets iboende muligheter.  

Hva vil du med politiet, Jonas?

Her fra besøk i Tønsberg sommeren 2019. Foto: Casper Lehland

Det er mer enn fire år siden Stortinget vedtok nærpolitireformen, og siden er store endringer gjennomført. Først nå – og midt i valgkampen – kommer Jonas Gahr Støres utspill om at Ap trekker sin støtte til reformen. Betyr det at han også er misfornøyd med alle positive resultater vi har oppnådd?

Jeg har lest Støres utspill nøye, og har fortsatt problemer med å få tak i hvilke praktiske konsekvenser det vil få at støtten nå er trukket. Vil Ap kutte de 2800 ekstra årsverkene politiet har fått på fem år? Vil Ap kutte i den sterke satsingen regjeringen har hatt på styrket beredskap i politiet?

Vil Ap kutte i den sterke satsingen regjeringen har hatt på styrket beredskap i politiet?

De siste to årene har jeg besøkt alle politidistrikter i landet og fått en oppdatering på arbeidet med gjennomføringen av reformen. Den har vist meg at reformen er kommet godt i gang – den siste av de nye operasjonssentralene i de omorganiserte politidistriktene kom på nett i fjor sommer. Men arbeidet er ikke avsluttet. Å legge om måten politiet arbeider på, både ute der hvor hendelser skjer og ved skrivebordet der saker etterforskes, tar tid og krever opplæring i nye rutiner. Å styrke kvaliteten på politiarbeidet og ledelsen, som var blant de tingene Stortinget – også Arbeiderpartiet – var mest opptatt av, kan ikke skje over natten.

Så la meg vise frem noen av resultatene av politireformen og av regjeringens satsing på politiet:

Distrikt/særorganPolitiJuristerSivileSum alle
Oslo politidistrikt3595110420
Øst politidistrikt1873254272
Innlandet politidistrikt11828129
Sør-Øst politidistrikt7910-2366
Agder politidistrikt718787
Sør-Vest politidistrikt1991019227
Vest politidistrikt9021-10101
Møre og Romsdal politidistrikt816-1770
Trøndelag politidistrikt1121015137
Nordland politidistrikt578-1946
Troms politidistrikt7151591
Finnmark politidistrikt4613076
Sum politidistrikt1469164891721
Sum POD, PST, særorgan mm.209138871109
Sum16781769762830

Denne figuren viser økningen i bemanning i ulike deler av politiet fra 31. desember 2013 til 31. mars 2019. Som dere ser av figuren, har alle politidistrikt fått økt bemanningen i vår periode – ikke minst med politiutdannede. Et viktig mål har vært å øke den såkalte politidekningen til 2 politi pr. 1000 innbyggere, og vi er godt på vei. Dekningsgraden har gått fra 1,71 ved årsskiftet 2013/2014 til 1,95 ved sist årsskifte – vi ligger an til å nå målet i løpet av 2020.

Men synes alle disse nye politifolkene på gaten? Det er ikke sikkert. De aller fleste av politiets nå 17.800 ansatte har direkte eller indirekte blitt berørt av strukturendringene som politireformen har gitt. Alt arbeidet har ikke funnet sin endelige form ennå, og det er viktig at politiet synes ute i både store og små lokalsamfunn. Men like viktig er det at politiet tar tak i den kriminaliteten som nå i stadig større skjer på nett. Det skriver politilederen i Sogn og Fjordane, Arne Johannessen, godt om i dette innlegget

Bedre kvalitet

Politireformen gjør mange grep for å bedre kvaliteten på politiets arbeid. Det er viktig at etterforskning gjøres godt over hele landet. Blant annet gjør nye tekniske løsninger at mer av vitneavhør og annen tidlig etterforskning kan gjøres på åstedet, såkalt «politiarbeid på stedet». Det tar mer tid for politifolkene i patruljen, men alt tyder samtidig på at dette har økt kvaliteten på det arbeidet politiet i dag gjør. Vitnene husker bedre «der og da», og det er mer effektivt å gjøre vitneavhør på stedet enn å innkalle et vitne dager eller uker senere.

Nesten 8500 politifolk har til nå gjennomført opplæring i politiarbeid på stedet. Bedre etterforskning vil også være et pågående arbeid: 4000 har gjennomført årlig obligatorisk opplæring i tråd med etterforskningsløftet. Vi begynner nå å se resultater av arbeidet. Riksadvokaten skrev i mars at straffesakene i dag blir bedre, og ikke minst jevnere over det ganske land, etterforsket enn tidligere. 

Alvorlig kriminalitet

En av ambisjonene for politireformen var at politiet skulle settes bedre i stand til å håndtere alvorlig kriminalitet som overgrep mot barn. Det er en type kriminalitet som i stadig større grad skjer over nett, og hvor ulike politidistrikter hadde veldig varierende ressurser og kompetanse til å foreta etterforskning.

Nå jobber stadig flere i politiet nettopp med slike saker. Det gjøres ikke fra det enkelte lensmannskontor, men fra større og sterkere fagmiljøer som bistår innbyggere i hele landet – by og bygd. Det kan vi se ved å se på antall tilrettelagte avhør av barn og unge som har vært utsatt for vold eller overgrep: Tallet er økt fra 2652 avhør i 2013 til 5577 i 2018.

Disse avhørene og undersøkelsene er langt flere og langt grundigere enn før, og utføres ved 14 barnehus fra Kirkenes, Tromsø og Mosjøen i nord til Førde, Hamar og Kristiansand i sør.

Hvorfor er det viktig? 

Utvikling i ulike kriminalitetstyper 2014-2018.

Her ser vi utvikling i ulike kriminalitetstyper fra 2014 til 2018. Politiet fikk tidligere kritikk for ikke å jobbe nok bl.a. med seksuallovbrudd. Nå gjør politiet langt mer enn før. Det betyr ikke at vi nødvendigvis skal være fornøyde, men det betyr at langt flere enn før opplever at det de er blitt utsatt for tas på alvor. Samtidig må vi innse at dette er saker som er svært arbeidskrevende for politiet og krever en mer spesialisert kompetanse enn tidligere. Men der kriminaliteten er, der må politiet være. På sitt aller enkleste er det det politireformen handler om.

Er politireformen perfekt? 

Politireformen er ikke perfekt. Den er heller ikke ferdig. I løpet av høsten vil justisministeren legge frem en melding om politiet som gir oss mulighet til å vurdere om det er behov for justeringer. Vi ser for eksempel at vi skal la reformen virke noe mer før vi henter ut gevinster fra reformarbeidet, slik vi allerede offentliggjorde i revidert nasjonalbudsjett i vår.

Politiets 17.800 ansatte er blitt berørt av reformen gjennom å få ny sjef, nye kollegaer, nytt jobbsted og ikke minst gjennom å måtte jobbe på nye måter. Det er ingen tvil om at dette er en krevende og stor reform, men den var nøydvendig. Når Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet erklærer at de ikke lengre støtter reformen er det naturlig å tro at de mener retningen er feil. Men når han blir spurt er svaret litt mer penger. Det blir hult. Jeg mener ikke alt er perfekt. Slike reformer må alltid justeres litt, men retningen er riktig. 

Nye Veier viser at reformer driver landet videre

Bilde fra møte med Nye Veier i Trøndelag. Foto: Cecilie Victoria Jensen

Ny politikk og bedre organisering sørger for at vi bygger mer vei raskere, billigere og bedre. Det er verdt å merke seg at Ap, Sp og SV stemte imot en reform som så langt ligger an til å spare skattebetalerne for 28 milliarder kroner.

God infrastruktur er en grunnpilar i et moderne samfunn. Det er en konkurransefordel for næringslivet å få sine varer og tjenester raskt, enkelt og billig frem til markedene til en lav kostnad. Gode veier binder landet bedre sammen, og utvider bo- og arbeidsregioner slik at valgfriheten og livskvaliteten øker.

Når reisetiden mellom for eksempel Lyngdal til Kristiansand halveres, er det med å endre folks hverdag og gi nye muligheter. Satsing på infrastruktur oppnår vi både gjennom bedre organisering og økte bevilgninger. Regjeringen har økt bevilgningene til samferdsel med over 75% siden 2013.

Allerede i regjeringserklæringen da jeg ble statsminister sa vi at vi ville etablere et eget utbyggingsselskap som skulle løfte flere veiprosjekter og gjennomføre utbyggingen mer effektivt. Vi ønsket å ta tak i utfordringene med klattvise utbygginger som tok for lang tid og som ble for dyre. Året etter la vi frem stortingsmeldingen «På rett vei» og i 2015 etablerte vi Nye Veier AS, med hovedkontor i Kristiansand.

Selskapet, som har Samferdselsdepartementet som eier, skal bygge, drifte og vedlikeholde viktige hovedveier i Norge. Porteføljen av veiprosjekter de fikk ansvar for er viktige hovedveier på Sørlandet, Innlandet og Trøndelag, som vist på kartet under. Nå har selskapet vært i gang i litt over tre år, og resultatene så langt er formidable. Prognosene er nå at Nye Veier siden starten har økt samfunnsøkonomisk netto nytte i sine prosjekter med over 60 milliarder kroner. Det tilsvarer en verdiøkning på langt over 100 millioner kroner per km vei.

Her er en oversikt over de veistrekningene Nye Veier har ansvar for. Illustrasjonen er hentet fra www.nyeveier.no  der det ligger mer informasjon om prosjektene.

Det manglet ikke på kritiske røster i opposisjonen og fra LO til etableringen. Arbeiderpartiet mente det ville bli for mye administrasjon, og Senterpartiet sa rett ut at de ikke syntes dette var en god idé. Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet stemte alle mot opprettelsen. LO hevdet at opplegget for Nye Veier innebar en økt privatisering av veibyggingen, med dårligere kvalitet på veiene, lavere trafikksikkerhet, uten at det ble besparelser. Som på andre områder var perspektivet at dersom noen kunne ha en fortjeneste betød det dyrere og dårligere resultat. Resultatene viser at de tok feil.

Kostnadene til veibygging har i mange år hatt en nærmest galopperende utvikling, og gjennom aktive tiltak kan denne trenden snu. Nye Veier vektlegger påvirkning i planfasen for å sikre gode løsninger. Tidlig involvering av entreprenørene, og derigjennom gi entreprenørene større frihet til å påvirke designvalg, er et bevisst valg for å sørge for bedre gjennomføring. Mer bruk av totalentrepriser, samt entreprenører med totalansvar for drift og vedlikehold i 20 år, er en del av måten selskapet sørger for effektiv prosjektgjennomføring. Et annet tiltak som bidrar til mer tids- og kostnadseffektivitet er standardisering og industrialisering av prosjektene. I sum har dette bidratt sterkt til at kostnadskurven for veibygging flater ut.

Dette er tiltak som ikke rokker ved våre politiske mål og føringer, men som i mye større grad enn tidligere gir fleksibilitet til hvordan Nye Veier som byggherre skal oppnå våre mål om høyere trafikksikkerhet, effektiv gjennomføring og lavere totalkostnader.

Her er jeg på befaring ved utbygging av E18 Langangen-Grimstad  (Foto: Nye Veier)

Besparelsene gjennom mer kostnadseffektive utbygginger gir fleksibilitet og handlingsrom i utviklingen og finansieringen av disse viktige veiene, og gir muligheter til å fremskynde utbygging av de øvrige strekningene i porteføljen. Anslagene for reduserte kostnader for prosjektene samlet er nå på 28 milliarder kroner. Dette er oppsiktsvekkende høye tall for en så stor sektor, og viser betydningen av å ta politiske valg som sikrer høy kvalitet, god fremdrift og effektiv ressursbruk.

Selskapet mener med erfaringer fra sine første utbyggingsprosjekter at det vil kunne være mulig å bygge ut den tildelte porteføljen på ned mot 12-13 år mot 20 år dersom kostnadsnivået hadde ligget der det ble vurdert å være når porteføljen ble overført fra Statens vegvesen til selskapet i 2016.

De gode erfaringene gir nye muligheter. De nye regionene skal nå overta ansvar for utbygging og drift av fylkesveiene, og både i Trøndelag og Innlandet tar nå Høyres representanter til orde for å bruke erfaringene fra Nye Veier for å oppnå bedre, tryggere og billigere fylkesveier. I tillegg er det flere som ønsker at Nye Veier skal overta flere statlige veiprosjekter.

Helsepolitisk bomskudd fra Arbeiderpartiet

De siste årene har vi hørt Tonje Karna Finsås fortelle sin historie om tvangsinnleggelser på grunn av store psykiske problemet, og om hvordan friheten til å velge behandlingssted- og form selv, reddet livet hennes. I Førde har Odin på 9 år, med cerebral parese, gått fra å bli spådd et liv i rullestol, til å klare å gå i trygge omgivelser etter han fikk intensiv treningsbehandling i Bergen – en behandlingsform det offentlige ikke kunne tilby. 

Dette er bare to eksempler på resultater av Fritt behandlingsvalg. Totalt har det blitt nesten 20 000[1] slike pasienthistorier siden Høyre i regjering ga pasientene friheten til selv å velge behandlingssted- og form de mener er best for dem, gitt at tilbudet er godkjent gjennom ordningen. Likevel mener Arbeiderpartiet ordningen er et ledd i regjeringens «demontering av det norske helsevesenet». Det kan ikke stå uimotsagt. 

Det er flere grunner til at jeg mener at Fritt behandlingsvalg er et viktig supplement til det offentlige helsevesenet:

·        For det første er det en ordning som bidrar til å få ventetiden ned og kvaliteten opp.

·        For det andre gis pasientene mer makt og valgfrihet gjennom at også private og ideelle aktører kan bidra med behandling på det offentliges regning. Det gjør at pasientene får tilgang til et bredere spekter av behandlingstilbud- og metoder. Tidligere var disse stort sett kun var tilgjengelig for dem med tykkest lommebok. Nå er de tilgjengelig for oss alle. Det er Odins historie et eksempel på. Hadde ikke familien fått intensiv treningsbehandling i Bergen, måtte de mest sannsynlig reist til USA. 

·        For det tredje er det viktig å forstå at i mange sykdomsforløp er egen motivasjon for den behandlingen man får helt avgjørende for resultatet. Gjennom Fritt behandlingsvalg gis pasienten mer kontroll over egen situasjon, noe som igjen gir økt mestring, og økt tillit mellom pasient og behandler.

Å styrke pasientens stilling og kontroll er kjernen i Høyres mål om å skape pasientens helsevesen. Valgfrihet og mer makt til pasientene er også bakgrunnen for at vi har innført pakkeforløp for kreft og andre sykdommer, brukermedvirkning i forskningsprosjekter og sagt at ingen beslutninger om pasienten skal gjøres uten pasientens deltakelse. Det skal vi fortsette med.

Arbeiderpartiets nei til Fritt behandlingsvalg viser etter min mening at de ikke vil forstå at for mange er muligheten til selv å velge behandlingsmetode- og form viktig for at behandlingen skal virke. Dette er en helsepolitisk uenighet, men for Tonje var det avgjørende. Til Eidsvoll Ullensaker Blad sa hun i 2017: «Hadde jeg ikke hatt friheten til fritt å velge behandling, hadde jeg ikke stått her i dag. For meg har det vært et spørsmål om liv eller død».

Politiske uenigheter skal vi diskutere, men det er usmakelig når Aps mest fremtredende helsepolitiker, Ingvild Kjerkol, skriver på Facebook at vi er i full gang med å demontere helsevesenet fordi vi gir pasientene mer makt og større valgfrihet. En slik retorikk bør underbygges med sterke bevis. Det har de ikke.

Bevilgningene til helsetjenester både i spesialisthelsetjenesten og utenfor har økt – både som andel av statsbudsjettet og bruttonasjonalprodukt. I 2013 ble det brukt 4,1 % av BNP og 12,4 % av statsbudsjettet på helse. I 2019 ligger vi an til å bruke henholdsvis 4,9 % og 13,3 %. 

Til sammenligning pekte pilene i motsatt retning fra 2009 til 2013. Da sank andelen av BNP Norge brukte på helse fra 4,3 % til 4,1 %. Den falt også som andel av statsbudsjettet, selv om Jonas Gahr Støre var helseminister.

Tallenes tale er altså tydelig. Vi demonterer ikke – vi bygger opp og satser. Og hvis dette er demontering, hvilken karakteristikk gir AP sin egen innsats fra 2009 til 2013?

Viktigst for meg er likevel ikke hvor mye penger som bevilges, men resultatene. Gjennom snart seks år i regjering har vi bygget opp den norske helsetjenesten på mange måter og på mange områder. Behandlingen av kreftpasienter har blitt bedre og mer forutsigbar gjennom pakkeforløpene for kreft. Kommunene har fått flere psykologer, helsesykepleiere og jordmødre gjennom rekrutteringstilskudd og økte overføringer. Helsekøene er blitt kortere. Vi bygger nye sykehus i alle landsdeler og vi har styrket pasientenes valgfrihet og rettigheter. 

Helsepolitikken er full av utfordringer og det er fortsatt mange uløste oppgaver: Kvaliteten skal økes, sammenhengen med kommunenes helsetjenester bli bedre, det forebyggende arbeidet må styrkes – ikke minst innenfor psykisk helse. La oss diskutere hvordan vi løser disse utfordringene fremfor å komme med følelsesladde, feilaktige karakteristikker av hverandres politikk.

Legg vekk demonteringspåstanden Arbeiderpartiet og fortell oss heller hvordan dere vil løse helseutfordringene fremover.